Frida Tveiten spør:
– Jeg har hørt at Antarktis er å regne som ørken, og lurer på hvorfor så lite nedbør faller over dette vidstrakte kontinentet?
Forsker Ole Johan Aarnes svarer:
Først og fremst - vi har flere ørkentyper.
I hovedsak skiller man mellom kalde og varme ørkener, som igjen kan kategoriseres etter typen landskap. Men det finnes en fellesnevner: Alle ørkener har svært lite nedbør, faktisk mindre enn 250 millimeter i året.
Til sammenligning får Bergen og Oslo henholdsvis 2250 og 763 millimeter nedbør per år i snitt.
Kysten av Antarktis får mindre enn 200 millimeter i året, og i innlandet mye mindre.
Atmosfærisk runddans
Skal man forklare hvorfor noen områder er ørkenlagte og andre ikke, så må man se på det storstilte sirkulasjonsmønsteret i atmosfæren.
Dette styres i stor grad av solens oppvarming, som varierer med jordens breddegrad.
Ved ekvator er oppvarmingen sterkest, fordi der står solen rett på. I polområdene, derimot, kommer solstrålene i beste fall inn på skrått. Graden av oppvarming øker derfor fra polene til ekvator.
Ved ekvator vil varm luft stige. Den avkjøles i høyden, kondenserer, danner skyer og frigir regn.
Ved toppen av troposfæren (atmosfærens nederste lag) presses den nå tørre luften i retning polene. På ferden blir luften så kald og tung at den igjen faller mot bakken - ved ca 30 grader nord/sør - nå i en mye tørrere tilstand enn den var ved ekvator.
Ved bakken vil luften returnere mot ekvator, som i en perfekt runddans, eller fortsette mot polene.
Ørken dekker en tredel av jordoverflaten
På hver halvkule har vi til sammen tre slike sirkulasjonsmønstre eller «celler». I grove trekk vil luftfuktighet frigjøres der luften stiger - i form av regn.
I områder med synkende luft (subsidens) vil luften være tørr. Subsidens skjer i subtropisk og polare områder - og det er her vi finner de store ørkenene.
Globalt dekker ørkener nesten en tredjedel av jordens jordoverflate. Arktis og Antarktis er de desidert største ørkenområdene. Sahara er derimot den største varme ørkenen.