Såkalte haloer og bisoler forekommer ofte om vinteren på grunn av den lave solhøyden og fordi det ofte er iskrystaller i troposfæren.
Bildet ovenfor viser tre ulike fenomen i ett og samme bilde. Slik forklarer seniorforskeren i meteorologi det:
1) Halo
HALO: En halo kan oppstå når sol og måne skinner gjennom tåke og være et varsel om væromslag.
Foto: Siri BjerckeHalo er en fellesbetegnelse for optiske fenomener knyttet til iskrystaller i atmosfæren og oppstår ofte når solen eller månen skinner gjennom såkalte cirrostratusskyer eller slørskyer som svever fem til ti kilometer over bakken. Slike skyer oppstår ofte når en varmfront nærmer seg, og det er sterke vindskjær i øvre troposfære, altså at vinden endres raskt med høyden.
Den vanligste haloen finner vi 22 grader ut fra solen eller månen. Lyset brytes og reflekteres gjennom sekskantete iskrystaller med horisontal akse i skyen. De forskjellige bølgelengdene i lyset brytes med noe forskjellig vinkel, slik at haloen er rød innerst, så gul, grønn og blå. Dette fordi rødt lys brytes minst.
En halo er sjelden en perfekt sirkel, men er tydeligst oppe, nede eller på en av sidene, avhengig av konsentrasjonen av iskrystaller i skyen. Vanligvis er himmelen skarpere blå innenfor enn utenfor haloen. En 46 graders halo forekommer også, men er ikke så vanlig. En 8 graders halo kan forekomme ved spesiell orientering av iskrystallene. Plasserer man tommelen på senteret i sirkelen på solen/månen og pekefingeren på sirkelen, vi vinkelen være omtrent 20 grader.
2) Bisol
Bisoler er fokuspunkter på den såkalte parheliske sirkel som er en slags liggende halo. Parheliske sirkler oppstår ved brytning gjennom liggende, flate iskrystaller. Disse flakaktige krystallene faller langsomt gjennom atmosfæren som løv.
BISOL: På dette bildet kan det se ut som det er en ekstra sol på hver side av sola, et optisk fenomen som kalles bisol.
Foto: Joar AltermarkVed lav solhøyde kan disse sees omtrent 22 grader ut fra solen, og kan altså ofte sammenfalle med halo. Ved større solhøyde vil bisolene være synlige ved en større vinkel ut fra solen. Andre mønstre kan også forekomme, men disse er svært sjeldne.
3) Parry-bue
En Parry-bue er en sjelden form for halo og er en v-formet bue over solen som også er et resultat av liggende krystaller. Forekomsten av Parrybue til ordinær 22 graders halo er omtrent 1:100. Buen ble først beskrevet av William Edvard Parry på ekspedisjon i Nordvest-passasjen i arktisk Canada 8. april 1820.
PARRY-BUE: En cirkumzenithal-bue og en 46 graders halo. Skyldes brytninger i iskrystaller i atmosfæren.
Foto: Mette Sandvik
