Varmerekorden som setter sinn i kok

Værrekorder er god mediemat og gir fort store overskrifter. Slik var det også da den nye globale varmerekorden nettopp ble offentliggjort. Men debatten i etterkant ble ikke slik alle hadde sett for seg.

Dette er historien om det ekstremt varme året 2014. Om hvordan ørsmå marginer og tall fort blir tull. Og om hvor sikkert det usikre egentlig er.

1) KÅRINGEN: – Global oppvarming fortsetter

Det er fredag 16. januar og klokken er 11 i New York. Via telekonferanse gir fire direktører verden en stor nyhet. En nyhet som egentlig ikke vil overraske noen. For tallenes tale har vært tydelig ganske lenge: 2014 ville med stor sannsynlighet blir det varmeste året siden målingene startet i 1880.

Det er de amerikanske værgigantene NOAA og NASA som står bak. De to aktørene gjør månedlig separate beregninger for global temperatur og kommer gjerne frem til litt ulike resultater. Men denne gangen er de enige.

Året som gikk ble faktisk det varmeste. Verden har fått en ny global varmerekord.

NOAA er den som går lengst, og uttaler at 2014-tallene med letthet slår de tidligere rekordene satt i 2005 og 2010.

Nyheten fra NOAA og NASA sprer seg verden over og er for mange et bevis på at global oppvarming skyter fart.

– Den nye globale temperaturrekorden som ble annonsert i dag knuser myten om at global oppvarming har stoppet opp, sier Bob Ward, kommunikasjonsdirektør ved Grantham Research Institute ved London School of Economics, til BBC.

• Se NOAAs pressemelding
• Se NASAs pressemelding

2) KRITIKKEN: – Mer usannsynlig enn sannsynlig

Nyheten har bare blitt en dag gammel da kritikken kommer i form av en artikkel i den britiske tabloidavisa Daily Mail. Det er særlig en egenskap ved rekordtallene avisa griper fatt i.

Ifølge NOAA og NASA selv er det henholdsvis 48 og 38 prosent sannsynlighet for at 2014 faktisk er det varmeste året siden 1880 (se tabellen under).

Hvordan kan 2014 være rekordvarmt dersom forskerne bare er 48 eller 38 prosent sikre? Det betyr at rekorden er mer usannsynlig enn sannsynlig, skriver Daily Mail og fremstiller det som at forskerne med disse tallene innrømmer feil og går tilbake på kåringen av 2014 som rekordår.

Artikkelen og argumentene blomstrer på nett og sosiale medier. Klimaskeptiske røster anklager forskere for å bløffe og pressen for ukritisk å dilte etter.

«Tidenes mest uærlige år», skriver det selverklærte klimaskeptiske nettstedet Watts Up With That.

3) SVARET FRA FORSKERNE: – Trenden viktigere enn rekorden

At klimaendringer skaper debatt er direktørene i NOAA og NASA vant til. Men denne responsen hadde de muligens ikke sett for seg.

Værgigantene går ikke tilbake på kåringen av 2014 som rekordår, slik skeptikerne antyder. De hevder derimot at tallene blir både misforstått og misbrukt. Det er særlig to poeng som kommer frem i intervjuer og blogger den siste tiden.

2014 er mest sannsynlig det varmeste året:

Vitenskapsjournalisten/bloggeren Andrew Revkin, tilknyttet New York Times, stilte spørsmålet til NOAA: Hvordan kan dere si at 2014 med letthet satt ny rekord, når det er 48 prosent sannsynlighet for dette, altså mer usannsynlig enn sannsynlig?

Deke Arndt, klimaforsker ved NOAA, svarer ved å vise til tabellen over:

– Dette er mulighetene for at de ulike årene er varmest, hvor vi bruker utregninger med utgangspunkt i usikkerheten knyttet til verdien hvert år. 2014 ender opp med 48 prosent. Det nest mest sannsynlige året er 2010, med 18 prosent. Dette betyr at sannsynligheten for at 2014 er det varmeste året, er litt mer enn 2,5 ganger mer enn sannsynligheten for at 2010 er det varmeste året.

– Dette kan virke pedantisk, men poenget er viktig: Ett av årene er varmest siden målingene startet. (...) 2014 er tydelig, og med en stor margin, det året som mest sannsynlig er varmest.

Fokus er feil:

Rekorden er et faktum, selv om den er satt med små marginer, skriver NASA-direktør Gavin Schmidt på klimabloggen RealClimate. Han forstår oppmerksomheten rekorden har fått.

– Det er ikke en spesielt rasjonell ting, men folk er tydeligvis mer interessert i rekordholderen enn i dem som ikke oppnår en plassering.

Rekord eller ei. Dette er underordnet, sier han videre. Av de ti varmeste årene som er registrert etter 1880, har ni av disse kommet etter år 2000. Sannsynligheten for at det skal skje tilfeldig er veldig liten, sier han.

– Etter min mening er de langsiktige trendene (...) mye viktigere enn hvor vidt et enkeltår er rekord eller ei.

Journalist Andrew C. Revkin mener medier og politikere må ta sin del av skylden for rekordfokuset. Debatten tar oppmerksomheten bort fra de langsiktige trendene, sier Revkin og legger til at forskerne kunne ha gjort ting annerledes.

– Jeg tror det hadde vært bedre om de fra starten av var tydelige på at 2014-tallene var usikre, og ikke skrevet i stein.

4) BRITISKE FORSKERE: – Usikkerheten er for stor

Det er mandag 26. januar og nye tall kommer på banen. Nå er det den britiske værgiganten Met Office Hadley Centre sin tur.

Og kanskje bærer pressemeldingen og konklusjonen fra britene ørlite grann preg av den siste tidens debatt?

– 2014 er ett av de varmeste årene globalt siden målingene startet. Usikkerheten gjør det umulig å si hvilket av de siste årene som faktisk er varmest, skriver Met Office.

Og dermed var muligens ikke rekorden til NASA og NOAA's så solid likevel?

Senere denne uken er det ventet at Verdens Meteorologiorganisasjon kommer med en uttalelse om 2014, basert på tall fra de tre aktørene NASA, NOAA og Met Office. Og det blir kanskje siste akt i dette dramaet.

• Oppdatering 3.februar 2015: FN: – 2014 var rekordvarmt

5) NORSK VARMEREKORD: – Denne er sikker!

Også i Norge ble det satt varmerekord i året som gikk. Dette tallet er det liten grunn til å tvile på, sier klimaforsker Ole Einar Tveito ved Meteorologisk institutt.

– Metodikken vi bruker har vist seg å være svært robust. NOAA og NASA bruker flere indirekte målinger og har større usikkerhet knyttet til seg, sier Tveito som har ansvaret for beregningene av temperatur i Norge.

Kollega og klimaforsker Hans Olav Hygen legger til at den norske rekorden var hele 0,5 grader over den forrige, mens den globale rekorden smøg seg forbi tidligere rekordår med 0, 02 eller 0,04 grader.

– Den norske rekorden er helt ekstrem. Det er sjeldent vi ser så store sprang. Det er ingen grunn til å tvile på denne rekorden.

Men: I motsetning til beregningene gjort av NASA og NOAA gir den norske metoden ingen mulighet til å si noe om usikkerhet. Det er en svakhet, avslutter Tveito.

– Dette må vi være mer opptatt av. Det er viktig å kjenne til usikkerheten, men vanskelig å formidle på en god måte. Det kan så lett misforstås. Det er usikkerheten vi lever av. I all forskning er det viktig. Om vi visste alt sikkert hadde jo livet vært greit.