Tasiilaq er regionhovedstad på Østgrønland.
Foto: Knut Espen Solberg/yr.no
Marked i Tasiilaq, Østgrønland
Foto: Knut Espen Solberg
Knut Espen Solbergs båt: Jotun Arctic, en Saxe 38 med stålskrog.
Foto: Knut Espen SolbergKarl lener seg tilbake i den slitte skinnstolen som er plassert midt i den lille stuen. På veggene henger det gamle bilder som forteller om en tid som ikke lengre eksisterer.
– I oktober fyller jeg 75 år. Jeg er en gammel mann., sier han med et tilfreds smil om munnen.
Vi sitter i et lite hus i den lille byen Tasiilaq på østkysten av Grønland. Byen er ikke mer enn drøyt hundre år gammel, og er den største og eneste byen langs Grønlands golde østkyst, hvor klippene og breene stuper rett i havet. I dag bor det rundt 2000 mennesker her, i tillegg til de som bor i de små bygdene rundt.
Karl forteller at han har bodd i flere av småbygdene, men det er egentlig kun her i ”storbyen” det er mulighet for å få arbeid. Slik var det også da han var ung.
Brått reiser han seg opp, går over rommet og henter frem en gammel, rusten rifle.
– Norski, sier han og peker på det gamle våpenet. Låsen er nesten rustet fast, og det er kun noen tynne ståltråder som holder kolben og løpet sammen.
Han kan fortelle at da han var ung var det alltid masse is i fjorden, også om sommeren.
Nesten hver vår komme det norske selfangskuter på besøk. Han kan godt huske en som het ”Brandal”.
– Det var en god tid. Når skutene kom, var det fest – skål, sier han, og ler slik at han holder på å falle ut av den dype stolen.
– Nordmennene kom alltid før forsyningskipet, på den tiden. Den danske skipperen på forsyningsskipet var så redd for isen, så han kom ikke før august/september. Jeg kan godt like norske selfangere, tilføyer han lurt.
Jeg har selv tidligere arbeidet på den norske selfangskuta Havsel fra Alta. I år var den en av de få, om ikke den eneste skuta, som var i Vestisen.
Jeg tar en slurk av kaffen og titter over på Karl, mens jeg spør om det hender at selfangerene fortsatt kommer innom byen.
Han rister på hodet. – Nå er det meget forskjellig. Nå er det ingen selfangsskuter, og heller ingen skikkelig is tilbake. Likevel er den danske skipperen på forsyningskipet stadig vekk redd for isen.
En ny lattersalve fyller rommet. – Dette vet jeg, sier han.
– Jeg hadde et riktig godt hundespann på den tiden. Når det kom dansker til byen kjørte jeg dem til bygdene med min hundeslede. Noen ganger krysset vi Sermilikfjorden. De siste årene har det vært mye åpent vann, og isen er for dårlig til at vi kan kjøre over.
Mens han tygger på et winerbrød, spør jeg om det kan være klimaforandringen.
Karl rister på skuldrene, men tilføyer at det er meget som har forandret seg.
– Her kjørte vi med hundeslede, sier han og peker på et kart.
– Denne breen, som vi har kjørt over i generasjoner, er ikke lengre, og nå er det bare stein. Ingen kjører denne reiseruten lengre. Steinen ødelegger meiene på hundesleden.
Etter den lange, hyggelige praten, reiser jeg meg for å gå. På trappen peker han på et isfjell og spør meg om jeg vet hva det heter på grønlandsk.
Undrene sier jeg ”illuliaq”. Han nikker og et lurt smil brer seg over munnen hans. Han peker på et stort fjell (sten-fjell) på andre siden av fjorden og lurer på om jeg vet hva det heter.
– Assuki, eller ... jeg vet ikke, svarer jeg.
Øynene hans blir smale, og han sier ”sten-illuliaq”. Så bryter han ut i en ny lattersalve mens vi vinker farvel, og jeg setter kursen nedover mot havnen og Jotun Arctic.
