Transatlantisk miljø-kløft

Av utenrikskommentator  Jahn Otto Johansen

Mens de fleste demonstranter er fredelige og forbundskansler Angela Merkel uttrykker forståelse for deres anliggender, så er det den blodige volden som dominerer massemedienes dekning av G8-møtet.

Selv om tyske medier omtaler opptøyene som de verste i landet på over 20 år, ser vi en repetisjon av det som skjer hver gang Verdensbanken eller G8 samles.

Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Foto: Knut Falch/Scanpix

Det var like ille i Seattle og Gøteborg og enda verre i Genova, og samtlige steder opptrådte politiet mer brutalt enn det gjorde i Rostock. Politiets innsatsleder ble sparket, ikke fordi han brukte for mye vold mot demonstrantene, men fordi han ikke var forberedt og ikke hadde tatt de nødvendige forholdsregler.

De fleste tar avstand fra pøblene

 Det interessante er at det store flertall av de organisasjoner som står bak demonstrasjonene, tar klart avstand fra pøblene. Av 80.000-100.000 demonstranter utgjorde de voldelige ikke mer enn 3000, men de var til gjengjeld profesjonelle pøbler som drar fra land til land for å lave kvalm.

Deres metode er å skape blodige konfrontasjoner og forårsake store materielle ødeleggelser for å provosere politiet.

Politiet kan ikke klandres

Karsten Schmid i Greenpeace sier at politiet IKKE kan klandres for det som skjedde. Det samme mener representanter for andre protestgrupper, selv om det er mange som har kritisert at Heiligendamm er blitt omgjort til en eneste stor festning.

Tysklands forbrundskansler Angela Merkel.

Foto: MICHAEL SOHN/AP

Demonstrasjoner hører med til et levende demokrati, også demonstrasjoner som makthaverne sterkt misliker. Men på den annen side må de gjestende presidenter og statsministere beskyttes.

Skulle en av dem miste livet, ville skandalen bli enda større.

 Fra ytterste venstre til ytterste høyre

 Det er dette de voldelige pøbler kalkulerer med. De omfatter høyst forskjellige grupper fra anarkister og ytterste venstre til høyrepopulister.

Det er påfallende at tyske nynazister støtter G8-demonstrasjonene selv om deres oppmarsjer er blitt forbudt. Enda en gang ser vi hvordan ytterste venstre og ytterste høyre finner hverandre i stormløpet mot demokratiet.

Denne type voldsromantikk ser vi jo også tilløp til i Norge, men det vi har opplevd i Oslo, er bare barnemat mot det vi så i Seattle, Gøteborg og Genova.

Klima viktigst

Det beklagelige er at de voldelige demonstranter overhodet ikke skjelner mellom de forskjellige ledere og land som deltar på G8-møtet. For dem er Angela Merkel like meget et mål som George W. Bush.

Dermed blir viktige nyanser borte, særlig i klimadebatten som er det viktigste tema i Heiligendamm. Her dreier det seg om vår felles fremtid, og her er det klare skillelinjer mellom deltagerne. I forspillet til G-8-møtet har det avtegnet seg en dyp klimapolitisk kløft mellom USA og Europa.

 Den progressive Merkel

 EU med formannskapslandet Tyskland i spissen har gått inn for utslippsreduksjoner og andre forpliktende klimatiltak som setter selv det storskrytende, selvrettferdige Norge i skammekroken.

Angela Merkels klimaprofil er noe av det mest progressive vi har sett i tysk og europeisk politikk på meget lenge. Merkel ville ha G8-landene med på å forplikte seg til å begrense den globale oppvarming til 2 grader og halvere CO 2-utslippene innen 2050, sammenliknet med 1990-nivået. Det sentrale her er forpliktelse, ikke frivillighet, som George W. Bush påberoper seg.

 Bush saboterer

 Frivillighet i George W. Bushs forståelse er å overlate til oljeselskapene, bilfabrikkene og energikrevende og forurensende storindustri å avgjøre hva de skal gjøre. Men selv tre av de største oljeselskapene vil nå gå lenger i miljøtiltak enn Bush.

Presidenten sier han at han vil satse på ny teknologi og alternative energikilder. Det er vel og bra, men i praksis betyr det at verdens største forurenser fortsetter som før. George W. Bush må riktig nok ta hensyn til at amerikanske velgere i stigende grad vender ham ryggen i miljøspørsmål.

De tror åpenbart ikke på hans besluttsomhet og ærlighet. Bush-administrasjonen kamp mot egne og internasjonale klimaeksperter, senest FN-panelet som la frem skremmende kalkyler, viser at i miljøpolitikken har den et like ille rulleblad som i Irak. I fremtiden kan Bushs sabotering av forpliktende miljøtiltak komme til å fremstå som en ”forbrytelse mot menneskeheten”.

Vil omgå FN

Bushadministrasjonen forsøker med alle slags knep, ved munnkurv på amerikanske forskere og manipulasjoner av forskningsresultater, å forbigå FN. Bush vil involvere de 15 største utslippsland, deriblant Kina og India, i sitt opplegg.

Merkel avviser ikke Bushs initiativ til et slikt møte, men står fast på at målsettinger og tiltak må være forpliktende. Her er det ikke rom for innrømmelser fra den tyske forbundskanslerens side, selv om hun vil gjøre sitt ytterste for å forhindre at G 8-møtet blir en fiasko.

Merkel vil ikke inngå noe klimakompromiss med Bush. Det står fast.

Bush vil splitte Europa

 Bushadministrasjonen forsøker i miljøpolitikken å splitte Europa, slik daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld delte EU- landene opp i ”det gamle” og ”det nye” Europa. Til tross for at Krohn Devold karakteriserte Rumsfeld som ”glitrende intelligent”, demonstrerte han en han total mangel på kunnskap om Europas historie og kultur.

Selv de proamerikanske polakker protesterte mot å bli kalt ”det nye Europa”, siden de betraktet seg selv som et gammelt, europeisk kulturland som endelig var kommet ”hjem til Europa”.

Bushadministrasjonen nye forsøk på å skape splittelse, avslører en like påfallende mangel på innsikt i hva europeerne er opptatt av.

Puddelen Tony Blair

 I Storbritannia der Tony Blair snart takker av uten mye ære i behold, er folk flest like skeptisk til Bushs miljøpolitikk som til Irak-krigen. Tony Blair bekreftet på ny at han er Bushs ”puddel”, som er britiske avisers betegnelse, da han hilste presidentens utspill velkommen.

Britene vet at Blair i klimapolitikken over hodet ikke har klart å påvirke George W. Bush, like så lite som i Irak. Jeg tror The Economist har rett når det skriver at det vil være nødvendig med en ny amerikansk president før EUs og USAs klimapolitikk kan forenes.

Samtidig har Bush-administrasjonen ifølge The Economist innsett at den gamle njet-politikken slo feil. Nå forsøker Washington å vinne initiativet i klimapolitikken. Det skyldes ikke Blairs påvirkning, men amerikansk innenrikspolitikk.

 Støtte til Merkel

Angela Merkel har bred, tverrpolitisk støtte i Tyskland og på kontinentet for sin klimapolitikk. Kristeligdemokraten Klaus Töpfer som var sjef for FNs miljøprogram, har appellert til G 8 om ikke å kaste vrak på Kyoto.

Brüssel-kommisjonens president, Jose Manuell Barroso, som ingen kan beskylde for å være særlig USA-kritisk, og EUs miljøminister Stravros Dimas har tatt klart avstand fra Bushs utspill. De står fast på forpliktende tiltak og klare klimamål. Den tyske miljøminister.

Sigmar Gabriel var enda skarpere. Han deler Greenpeace`s syn om at Bushs utspill var et rent PR-show.

 Er det en fordel å være klok?

 Da George W. Bush i vinter omtalte Angela Merkel som ”klok”, føyde han til med et lurt smil at han ”ikke visste om det var en fordel eller ulempe for henne” som politiker.

Bush selv har ofte demonstrert at han ikke setter ”klokskap” særlig høyt. Men selv om Angela Merkel ikke vinner G8's miljøslag, så vil heller ikke Bush kunne forlate Heiligendamm som seierherre.

Det er hennes klokskap som i det lange løp vil gi uttelling, for miljøtrusselen er nå så klar at vanlige mennesker skjønner hva det dreier seg om, og når velgerne reagerer, vil politikerne følge etter.

Og da vil også de enorme ressurser av klokskap som finnes i det amerikanske samfunn ha gjort George W. Bush til skamme.