Knut Espen Solberg

Knut Espen Solberg er på rundreise i Arktis for å studere klimaendringene. De neste ukene forteller han om sine opplevelser her på yr.no.

Les mer: «En typisk norsk viking»

Hvalfangerne kommer inn til jubel.

Foto:Knut Espen Solberg

Den store hvalen dras på land.

Foto:Knut Espen Solberg

Flensing av vågehvalen.

Foto:Knut Espen Solberg

Seilbåten til Knut Espen Solberg, ankret opp ved hvalfangerne.

Foto:Knut Espen Solberg

Pang, pang, pang – ”Hva er det som skjer”, utbryter Anne og ser undrende på meg. Klokken er 02.00 og midnattsolens bleke stråler henger over landskapet.

Vi har ankret opp i Diskobukten, innenfor øya Disko, på vestlysten av Grønland.

Skuddene kommer som perler på en snor. Min første tanke er at hvalfangerne holder på å skyte en hval, men så forstår jeg det - det er ”happy-shooting”.

Vi kaster på oss jakkene og løper opp på den nærmeste svaberget.

Her strømmer det folk til, gamle og unge, kvinner og barn, alle om hverandre. En ung dame som står litt ovenfor oss skriker ”Der er de!” og det går et gisp gjennom flokken.

Jubelskudd

Rundt odden kommer cirka femten joller tilsyne. I hver jolle står det en fanger. Ved jevne mellomrom retter de geværene mot himmelen og tømmer magasinene – pang, pang, pang.

Flokken på land ler og skråler. Vi går ned for å møte jollene som kommer mot den steinete strandkanten.

Bak en av de største jollene henger blåsene som er festet i enden av fangernes harpunliner, og i vannet under dem kan vi skimte den hvite buken på en vågehval. Inne ved land har flere menn fått tatt i tauet som er festet i hvalens hale. Alle menn over 15 år tar tak i tauet og begynner å trekke. Sammen klarer vi å trekke det 8 meter lange dyret opp på land.

Vet lite om hval og klima

Vågehval er en bardehval og ernærer seg i hovedsak av plankton, sild og lodde. De trekker over store områder og kan blir svært gamle. Ofte kan de sees i små flokker på opp til tre dyr, men de kan være vanskelige å se på grunn av den svake blåsten.

Det er generelt lite vitenskaplig kunnskap om hvaler, deres trekkmønster, formering osv. Dette medfører at det er knyttet stor usikkerhet til deres tilpasningsevne til en klimaforandring.

Mange forskere mener derfor at fangst kvotene burde reduseres til null slik at bestandene vil være mer motstandsdyktige mot klimaforandringen de går i møte.

Seig smakebit

Vi trekker oss tilbake, småprater og ler mens fangerne fortøyer jollene i klippene og klatrer i land.

De stiller seg i en liten ring rundt hvalen og det er tydelig at de er svært fornøyde med dagens fangst.

Den eldste fangeren tar frem en stor flensekniv og skjærer et stykke av hvalens hud.

Han putter litt av hvalhuden, maktaken (hvalskinn med spekk), i munnen. Deretter fører han kniven opp og skjærer maktaken av like foran leppene, før han sender resten videre til neste mann.

Fangeren, Sten, ser opp på meg og smiler mens han tygger i seg den seige hvalhuden.

Spekk mot sult og kulde

Vi holder oss i bakgrunnen mens fangerne finner frem flensekniven og begynner med flensejobben. Maktak, spekk og kjøtt blir fordelt i hauger.

Hvalens spekklag har ikke som eneste oppgave å fungere som dyrets isolasjon, men det er også en energikilde.

Siden planktonoppblomstringer varierer fra et år til et annet, vil hvalene i perioder tære på spekklaget, som fungerer som en slags medbrakt ”matpakke”.

Evnen til å tilbakelegge store avstander kombinert med muligheten til å tære på oppsamlede fettreserver gjør at denne hvaltypen har relativt gode muligheter for å tilpasse seg en forandring i klimaet.

Beingrind

Tilslutt ligger kun ryggraden igjen av det som for få timer siden var en flott hval som svømte rundt i havet.

Etter loddtrekningsprinsippet blir de forskjellige haugene fordelt mellom fangerne. Familiene deres strømmer til og alle får en smak av den seige hvalhuden.

Kjøttet og deler av spekket legges i poser som de tar med seg hjem.

Klokken er blitt 04.00, og vi begynner å trekke hjemover. Alle bærer kjøtt.

Hvalbitt til frokost

Noen har poser over skulderen, mens andre har skåret et lite hull i kjøttstykkene og tredd en snor igjennom, neste som vi trer markjordbær på strå hjemme i Norge.

Tilbake i båten får vi i gang stekepannen, og steker store biffer som går ned på høykant.

Med magene fulle av kjøtt krabber vi til køys for å få oss et par timers søvn før vi tar fatt på dagen som begynte for mange timer siden.

Les også:

• - En typisk norsk viking
• En iskald fiende
• En blodtørstig plageånd