Knut Espen Solberg

Knut Espen Solberg er på rundreise i Arktis for å studere klimaendringene. De neste ukene forteller han om sine opplevelser her på yr.no.

Les mer: «En typisk norsk viking»

- Smelter med rekordfart

Foto:Nansensenteret

- Vi er i ferd med å gjøre et av verdens største ukontrollerte eksperimenter, sier klimaforskeren. Les mer om klimaendringene i Arktis.

Stien snirkler seg oppover morenerygger og opp bratte skrenter. Når vi kommer i le bak moreneryggene, merker vi hvordan sola steker og blodtørstig mygg koker rundt oss.

Grønlenderen Felix hoster og spytter:

– Den forbaskede myggen prøvde å stikke meg inni halsen, sier han og spytter en gang til.

– Når vi kommer høyere opp på fjellet, og inn på breen blir det kaldere, og myggen vil heldigvis forsvinne, lover han.

Velfødde unger

Lenger oppe i åssiden stikker det plutselig et gåsehodet opp mellom tuene. Kanadagås, hvisker Felix, og legger seg kjapt ned på bakken.

Gåsa har allerede sett oss, og vagger videre. Når den kommer opp på den neste tuen, ser vi at hakk i hæl kommer det fire små kyllinger, og enda den voksen gås. Ungene er ikke eldre enn at de fortsatt kun har dun og ingen fjær. De kan ennå ikke fly, og hele gåsefamilien er derfor nødt til å ta bena fatt.

Ungene holder seg tett inntil foreldrene, mens de voksne fuglene holder et årvåkent øye med omgivelsene.

– Ungene er født tidlig og spiser mye, så de blir store fort, forklarer Felix.

Slutt på skisesongen

Gjessene vagger ut av syne over bakkekammen, og vi fortsetter vår ferd oppover mot brekanten.

– Da min far vokste opp, pleide breen å henge over denne kanten og her kunne de stå på ski til langt ut i juni. Nå er skisesongen slutt allerede i starten av mai. Breen har trukket seg tilbake, og der det en gang var is, er det nå kun steinur, sier Felix.

Til slutt klyver vi inn på isen. Vi setter kursen mot en nunatak, en stein som stikke opp av den store hvite is flaten. Vel fremme setter vi oss på den varme steinen og lar solens stråler vaske over kroppen.

Blodtørstig jævel vender tilbake

Plutselig hører vi dem – bzzz. Felix slår rundt seg og utbryter forbauset:

– Det er jo mygg her også. Dette har jeg aldri opplevd tidligere! Myggen pleier jo å være nede ved sjøen, og aldri så langt oppe i fjellet.

Den blodtørstige myggen er avhengig av varme. Når temperaturen øker, flytter den seg lenger opp i terrenget.

Vi snurper igjen anorakkhettene, slik at kun nesa stikker frem som et sugerør vi kan puste gjennom.

Å prøve å vifte dem bort er nytteløst. De forviller seg inn i munn, nese og øyne.

Etter å ha sittet slik i noen minutter bestemmer vi oss: Myggen har vunnet og vi snur!

Les flere historier fra Knut Espen Solbergs reise i Arktis:

• - En typisk norsk viking
• En iskald fiende