Helene Muri
Foto: Astrid Rommetveit / NRK

Forbereder verdens største eksperiment

Norske Helene Muri forsker på kunstige skyer som kan kjøle ned kloden på et blunk. Det er langt fra problemfritt.

– Jeg tipper vi kan sette i gang om ti år, dersom verden vil. Det er mye nærmere enn mange tror, sier Helene Muri og myser mot sola.

Skyer farger deler av oslohimmelen hvit denne dagen, men i perioder slipper også sola til. Kanskje er stillingen 50/50 der oppe, men om Helenes forskning en gang blir virkelighet er det skyene som vinner. Dag og natt, året rundt.

Helene Muri er skyforsker ved Universitetet i Oslo (Institutt for Geofag, Seksjon for Meteorologi og Oseanografi), og en av stadig flere seriøse forskere som prøver å finne en nødløsning på klimaproblemet.

Sammen forbereder forskerne det som kan bli verdens største eksperiment med hele jordkloden som laboratorium, et eksperiment vi umulig kan vite konsekvensene av – før vi alle står midt oppi det.

Her kan du lese hvordan dette eksperimentet rykker nærmere å bli virkelighet. Med på ferden følger verdens rikeste mann, Bill Gates, – og en uskyldig ballong som skaper globalt rabalder.

Du får også innblikk i ett av klimaforskernes – og etter hvert kanskje også ditt og mitt – største dilemma: For skal verden egentlig vurdere noe så ekstremt som å fikse på været? Vil folk flest noen gang ønske Helene Muris kunstige skyer velkommen på himmelen?

Helene Muri med kunstige skyer

IKKE SCIENCE-FICTION: Metallskyer pryder kontorlandskapet hos Helene Muri. Selv er hun opptatt av at de kunstige skyene ikke må betraktes som science fiction, men som noe mer reelt.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

Kunstige skyer over tropene funker best

I Helene Muris datamaskin bor en virtuell jordklode, og rundt denne svever menneskeskapte skyer med krefter til å senke klodens temperatur med to grader på kort tid.

Beviset henger på veggen: På et ark viser den røde temperaturkurven hvor varm verden kan være i år 2100 om vi fortsetter å slippe ut klimagasser som i dag. Den blå kurven viser temperaturen dersom vi i tillegg har kunstige skyer.

– Det er mest «bang for the bucks» om du lager skyer over tropene, for her er det mest sol, sier Muri og forklarer at den mørke vinteren på polene gjør områdene dårligere egnet for skyteknologi.

Graf som viser at skyer kjøler ned klodens temperatur med to grader

BEVISET: Den røde kurven viser klodens temperatur i fremtiden uten kunstige skyer, den blå viser temperaturen dersom kloden er omgitt av skyer året rundt. Det kan bli rundt 2 grader kaldere.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

Muri er leder for EXPECT-prosjektet som er finansiert med syv millioner kroner av Norges forskningsråd. I tre år har hun, sammen med seks andre klimaforskere, forsøkt å komme enda tettere på skyenes liv for å forstå hvordan de kan kjøle ned kloden.

Billig og raskt

Å lage skyer er ikke noe stort hokus pokus, – det finnes allerede fly, ballonger og droner som kan frakte de rette ingrediensene til værs.

Det store spørsmålet er heller ikke hvordan det skal gjøres rent teknisk, men hvilke ingredienser man skal bruke, hvor mye og hvor ofte. Og selvsagt: Om man i det hele tatt skal tenke tanken på å sette noe slikt ut i livet.

Et tynt snølag dekker Oslo denne februardagen. Den hvite overflaten ligger som et panser over jorden og sender solstrålene ut igjen i rommet. Det er dette de kunstige skyene også skal gjøre. De skal gi kloden en større hvit overflate og øke det som på fagspråket kalles albedoeffekten.

Helene Muri lager to typer skyer på maskinen sin.

Helene Muri

HVITE OVERFLATER: Skyer har samme effekt på klimaet som snø. Den hvite overflaten reflekterer varme ut igjen i verdensrommet og hindrer mørk bakke eller mørkt hav i å ta til seg varmen.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

De lave marine skyene ligger en eller to kilometer over havet og kan lages ved å sprøyte havsalt opp i lufta, slik at skydråpene får noe å henge fast i. Denne metoden virker nesten umiddelbart. Utfordringen er at saltpartiklene kun lever i noen få dager, og at det må sprøytes salt kontinuerlig.

De høye støvskyene befinner seg rundt 20 kilometer opp i lufta og kan lages ved at fly eller ballonger frakter enorme mengder med bitte små partikler til værs. Så sørger sirkulasjonen i lufta for å spre dem utover. I løpet av noen måneder har partiklene laget et grått sammenhengende skylag rundt kloden, med en levetid på ett eller to år.

(Se illustrasjon av skyene nederst i saken)

At støvskyene fungerer vet vi, for dette har naturen testet. I 1991 slengte vulkanen Pinatubo på Filippinene enorme mengder svovel opp i atmosfæren. De små partiklene spredte seg rundt kloden og senket den globale temperaturen en halv grad det neste året.

De kunstige støvskyene til Helene Muri handler om å «leke» – eller gjenskape – et slikt vulkanutbrudd.

Vulkanutbrudd Pinatubo 1991

STØVSKY FRA PINATUBO I 1991: Vulkanen spydde ut enorme mengder i atmosfæren. Støvlaget sørget for å kjøle ned kloden hele det neste året.

Foto: ARLAN NAEG / AFP

– Hvordan er det å være menneske under en slik støvsky? Blir det mørkt?

– Nei, det blir ikke mørkt, men himmelen vil se litt hvitere ut. Du kan få flotte solnedganger, som når det er høytrykk og mye forurensning i Oslo. Og så kan det bli vanskeligere å se stjerner, sier forskeren.

Alle Expect-forsøkene foregår på datamaskiner, og ingenting testes ut i virkeligheten. Slikt overlater de foreløpig til andre å bale med. Ikke uten grunn.

Historien du skal få lese nå, viser noe av trøbbelet forskerne har i vente dersom de vil slippe de kunstige skyene ut i fri luft.

Træna sett fra Sjonfjellet mens himmelen står i brann.

DEN NYE NORMALEN? Mange lar seg begeistre av en himmel som står i brann, men årsaken til fenomenet gir ikke like stor grunn til å juble: Forurensning. Dersom en kunstig støvsky legger seg rundt kloden kan vi få mange flere slike solnedganger.

Foto: Siv-Helen Alterskjær

Ballongen som aldri gikk til værs

I mai 2012 stod en hvit luftballong klar på den grønnkledde bakken i Norfolk i England. En vannledning på én kilometer ville sørge for at ballongen aldri forsvant langt opp – og for at den trygt kunne finne veien ned igjen.

Det store ballongslippet, en del av forskningsprosjektet SPICE, skulle bli en milepæl i klimafiksingens historie. For aller første gang skulle skymanipulering testes ut i virkeligheten.

SPICE-prosjektets ballong

SPICE-BALLONGEN: Alt var klart til det store ballongslippet i 2012. Et langt rør skulle frakte vann fra bakken og opp i ballongen. Forskerne ville altså ikke teste med kjemiske partikler.

Foto: SPICE Project

Gjennom vannledningen ville forskerne pumpe opp 150 liter vann og spraye det ut i atmosfæren.

Målet var å finne ut hvordan ballongen og vannledningen ville bevege seg i ulike vindforhold. Funnene ville gjøre det mulig å ta steget videre og slippe en annen ballong opp til 20 kilometers høyde.

Forsøket var i liten skala og ville ikke ha noen ødeleggende effekt på miljøet, – likevel gikk ballongen aldri til værs. I mai ble prosjektet avlyst, til enorm skuffelse for prosjektgruppen.

Hva var det egentlig som gikk galt? Problemene var mange.

Ett problem handlet om eierskap. Det viste seg at en ingeniør tilknyttet prosjektet hadde tatt patent på deler av SPICE-teknologien. Dermed sådde han tvil om hvorvidt teknologien vil være tilgjengelig for allmennheten i fremtiden, et viktig grunnprinsipp for klimaforskerne i prosjektet.

Prosjektet møtte også uventet motstand fra folk flest. Forskerne hadde sett for seg positiv interesse fra en begrenset gruppe med folk, og da først og fremst lokalbefolkningen, som kunne følge ballongslippet med egne øyne. Dette var en feilvurdering.

Hele verden fulgte med, og gjennom «SPICE put on ice»-kampanjen argumenterte miljøvernere for at prosjektet måtte stoppes. Det sendte gale signaler, sa de.

Det største problemet var imidlertid mangel på internasjonale regler for dem som forsket på disse tingene, på fagsåpråket gjerne kalt geoengineering.

– Mangelen på klare og tydelige kjøreregler for forskning på geoengineering har skapt uro i teamet, sa forskerne i ettertid og kalte prosjektet prematurt.

Vil ikke ta i slike prosjekter

SPICE-prosjektet viste at selv noen vanndråper og en ballong kan sette sinn i kok.

Hvorfor er egentlig de kunstige skyene så omstridt? Vi må ikke lete langt for å finne svar.

– Dette synes jeg ingenting om. Selv vil jeg ikke være med i et prosjekt hvor dette er del av aktiviteten, sier Helge Drange ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning.

Professoren nyter solstrålene denne dagen og vil gjøre alt han kan for at også fremtidens generasjoner skal få samme muligheten.

Helge Drange soler seg

NYTER LYS OG VARME: Helge Drange vil ikke la kunstige skyer ta fra oss sola. Han synes heller ikke forskerne bør bruke tiden sin på å forske på klimafiksing.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

Drange har markert tydelig standpunkt i debatten om hvorvidt forskere bør engasjere seg i klimafiksing, og på hans maskin finnes ikke en eneste kunstig sky. Slikt vil han ikke bruke krefter på.

– Fremtidens jord trenger også sol. Vi ønsker å se blå himmel. Vi trenger at sola skinner på plantene og våre solcellepaneler. Bare for å ta noe.

Deretter fortsetter klimaforskeren på en lang oppramsing av de etisk vanskelige sidene ved slike skyprosjekter. En grå og stjerneløs himmel blekner mot det som kommer nå.

Verden må være enig i tiår

Kunstige skyer senker den globale temperaturen, men de vil også endre energibalansen på kloden, forteller Drange.

De varme tropene blir kaldere, mens polene faktisk kan bli varmere (blant annet fordi det er lite sol å reflektere her). Dermed rokker mennesket ved selve grunnlaget for alt vær i verden. Vindsystemene vil flytte på seg, og med dem flytter også regnet på seg. Kanskje må India klare seg uten den livgivende monsunen? Kanskje tørker Amazonas opp?

Har du først startet med klimafiksing kan du ikke bare dra i nødbremsen. En brå avkjøling eller en brå oppvarming kan få dramatiske konsekvenser på kloden. Tiltakene må trappes forsiktig opp, og de må trappes forsiktig ned.

– La oss si at Aker eller Google gjør dette på vegne av jorden. Da er du avhengig av at tiltakene skal løpe over veldig lang tid. Det må være en internasjonal enighet som du kan stole på, som er absolutt og som varer i 50 til flere hundre år, sier Drange.

En global enighet som forplikter i mange tiår og mer. Er det denne arven vi vil gi fremtidens generasjoner? En midlertidig løsning på et klimaproblem vi selv har skapt? De kunstige skyene løser jo ikke problemet – de dekker over det.

Dette er starten på Dranges trøbbelliste. Vi tar en pause fra problemene og går videre i historien.

Frykter for sivilisasjonen

Helene Muri vil ikke smile til kamera. Hun er redd for å bli oppfattet som useriøs. Og temaet er tross alt for alvorlig til å spøke med.

Frykten for en overopphetet fremtid er en viktig drivkraft bak arbeidet hennes.

– Det sier sitt om man virkelig må se på desperate tiltak som dette her. Jeg håper forskningen vår sees som et spark i baken til alle som jobber med klimapolitikk.

Helene Muri foran datamaskinen

PARISAVTALEN MOTIVERER: – Hva slags klima vil man ha? Et som er farlig og over to grader? Eller ett som er under to grader, via alternative metoder, spør Helene Muri? Parisavtalen har motivert til mer forskning på klimafiksing, fordi det er vanskelig å nå målene uten ekstreme tiltak, forteller hun.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

Akkurat nå går verden mot en oppvarming på tre grader innen år 2100, dersom alle land følger parisavtalen, forteller Muri. FNs klimapanel sier at alt over 2 grader, kanskje også 1,5 grader, er farlig for menneskene.

Helene Muri har sviktende tillit til at politikerne skal klare å løse klimaproblemet, og det er hun ikke alene om. I VG sa nylig klimaforskningens «grand old man», Knut Halvor Alfsen, at han ikke tror verden kan reddes, før han beskrev den verdenen han frykter vil komme.

– Sivilisasjonen er en skjør sak. Når det begynner å knake, med ødelagt økonomi, enorme flyktningstrømmer, med matmangel og epidemier, kan vår sosiale orden fort bryte sammen. Resultater kan bli bander og lovløshet, sier Alfsen.

– Veldig reelt at vi tar dette i bruk

På eliteuniversitetet Yale holder EXPECT-prosjektets eksterne rådgiver, Trude Storelvmo, til. Også her er det frykt å spore.

Storelvmo forsker på skyer, men har ikke fått penger til å forske på de kunstige skyene. I likhet med mange andre klimaforskere, bruker hun derfor fritiden til dette.

– Det er veldig reelt at vi kan ta dette i bruk. Jeg blir skrekkslagen av tanken på at vi skal komme dit uten å ha forsket på det. Vi vite hva vi gjør, sier hun.

Trude Storelvmo

BRUKER FRITIDEN SIN: – Da jeg var ung var det mange som advarte og sa jeg risikerte karrieren ved å forske på kontroversielle ting. Det er slutt på dette nå.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

Da NRK treffer henne, er hun på besøk i et regntungt Bergen for å forelese om skyer. Bergensforskerne strømmer til for å høre om hennes siste vitenskapelige funn, for kunnskapen om skyer og de små partiklene som lager dem – aerosoler – er full av hull.

– Er det en del av klimasystemet vi forstår dårlig, er det nettopp aerosoler sin effekt på skyene. Hvis vi da sier at vi skal endre på skyene bør det ringe en bjelle.

Fra sin base på østkysten av USA befinner Trude Storelvmo seg midt i smørøyet for forskning på kunstige skyer. Her finner vi verdens fremste forskermiljø på klimafiksing, og fem år etter det mislykkede ballongforsøket i England er det kanskje amerikanerne som endelig skal lykkes.

Bill Gates-ballong er på vei

Vi skal til den anerkjente Keith-gruppen som holder til ved Harvard University. David Keith, gruppens leder, omtales som verdens fremste forsker på klimafiksing.

Han er også blant verdens fremste talsmenn for å bringe skyeksperimenter ut i virkeligheten.

Bak Keith-gruppen står rike velgjørere som Bill Gates. Siden 2007 har Gates gitt milliarder av dollar til forskning på teknologi som kan samle opp CO₂ og på forskning på de kunstige skyene.

David Keith har flere planer om å teste kunstige skyer i virkeligheten, men prosjektet som er nærmest iverksettelse handler om en ballong. Denne skal sendes til værs sammen med en generator som sprayer ut partikler. Et måleapparat skal følge ballongen og registrere hvordan partiklene virker på ozonlaget.

Keith-group

FÅR PENGER FRA BILL GATES: David Keith (nummer tre fra høyre, nederste rad) leder Keith-gruppen som forsker på kunstige skyer. De har tre ulike eksperimenter som de ønsker å gjøre i friluft.

Foto: Keith-group

Tradisjonelt har forskerne sett for seg at man sprayer himmelen med svovel, slik vulkanene gjør. Frykten er imidlertid at svovelet kan skade ozonlaget og dermed indirekte bidra til at flere mennesker får kreft. Nå vil Keith-gruppen prøve andre kjemiske løsninger, som kalsiumkarbonat. Diamantstøv og aluminium står også på kandidatlisten.

To forskere ved the Keith-group på laboratoriet

PÅ LABBEN: I dag foregår skyforskningen på data. Her gjør Keith-gruppen også laboratorietester. Ingen har ennå testet utendørs.

Foto: Keith-Group

Ballongslippet kan skje i 2017, ifølge amerikanske medier, men David Keith vil ikke bekrefte dette overfor NRK.

– Planleggingen av eksperimentet er i gang, med det er kanskje enda viktigere med en bredere forskning, sier Keith i en e-post.

Hvem kommer først?

En som kanskje er mer ivrig på å teste de kunstige skyene er Thomas Ackerman. Han holder til på vestkysten av USA, i Washington, og er på vei inn i pensjonistenes rekker.

Nå jakter han på finansiering for å lage marine skyer, forteller Helene Muri, som selv har møtt både Keith og Ackerman ved flere anledninger.

Hvem av de to som tester først gjenstår å se.

Selv har Helene Muri mange friere, det vil si ingeniører og forretningsmenn, som vil ha henne med på eksperimenter. De stiller med teknologien, hun med fagkunnskapen.

Noen ser gode penger i å redde kloden fra overoppheting.

– Jeg sier nei. Jeg vil være uavhengig. Det er viktig at vi har nøytral, seriøs forskning, uten en økonomisk eller politisk vinkling, sier Helene Muri og roser Norges forskningsråd som valgte å finansiere EXPECT-prosjektet.

– Det var en modig avgjørelse.

Frykter folk med vonde hensikter

I Bergen lurer professor Helge Drange på hvem som egentlig skal bestemme over skyene. Skyene bryr seg jo verken om lover, regler eller landegrenser.

Helge Drange

KAN GÅ LANGT: Helge Drange er villig til å lenke seg fast for å hindre storskala utprøving av klimafiksing, dersom det noen gang skulle bli aktuelt.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

Professoren grøsser ved tanken på at velstående privatpersoner, militære grupper eller nasjoner med vonde hensikter får kontroll på skyteknologien. Kan rike land velge å sette seg selv først, uten tanke på konsekvensene det vil ha for andre?

Kan det tenkes at forskerne, ved å finne opp skyteknologi, også senker terskelen for at andre tar den i bruk?

Verden har ikke noe valg annet enn å kutte CO₂-utslippene, sier Drange, som frykter at skyteknologien kan hindre oss fra å handle.

– Det er ikke en sovepute vi trenger. Vi har allerede sovet lenge, og nå må vi se fremover. Vi er en verden med 7 milliarder mennesker, og vi blir flere. Det er naivt å tro at vi kan fikse ting uten å gå til kjernen av problemet.

Og fortsatt gjenstår ett av de største problemene. Det skal Dranges kollega, Peter Haugan, fortelle om.

Skyene kan ikke hjelpe havet

Noen mil utenfor Bergen speiler solen seg i den blanke Nord-Atlanteren. Havet ligger stille, men under overflaten skjer endringer som gir grunn til bekymring.

Verdenshavene blir stadig surere fordi de tar opp i seg CO₂ fra atmosfæren, forteller professor og havforsker Peter Haugan ved Geofysisk institutt. Det gjør livet vanskelig for mange av skapningene der.

I likhet med Drange har han valgt å si nei til prosjekter relatert til klimafiksing.

– CO₂ må vekk fra atmosfæren, og problemet må tas ved roten, sier Haugan.

Peter Haugan

BEKYMRET: – Skapningene som lever i havet er mer sårbare overfor CO2 enn oss som puster luft. Men et høyt nivå av CO2 i lufta (1000 ppm) er også ubehagelig for mennesker, sier Peter Haugan.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

– Det er underkommunisert hvor potensielt farlig denne havforsuringen er. Det blir en merkelig verden om vi skulle fått kontroll på oppvarmingen, samtidig som vi fikk havforsuring. Det blir en atmosfære som er tung å puste i, men hvor liv i havet blir mye mer påvirket enn liv på land.

– Hvor blir det av helhetsbildet, spør forskeren og lurer på om skyforskerne har en plan for hvordan havforsuringen skal takles i fremtiden.

– «Monsteret» dukker ikke opp

Havforsuring er et kjempeproblem som skyene ikke kan fikse, sier Helene Muri. Heller ikke issmelting og havnivåøkning vil stoppe om man kjøler ned kloden med skyer, sier hun.

Skyene kan imidlertid kjøpe oss tid.

– Skyene kan være med på å dempe noen av de verste symptomene, mens det grønne skiftet holder på. Det blir som å ta en aspirin. Du demper feberen, men du fjerner ikke influensaen. Skyene er ikke en klimaløsning. Vi kutte utslippene.

Helene Muri

VANSKELIG: Det beste er om verden klarer seg uten kunstige skyer. Likevel forsker Muri på dem.

Foto: Astrid Rommetveit / NRK

På tross av store dilemmaer mener Helene det er rett å forske videre. Klimafiksing er ingen blindvei, slik noen hevder.

– Det har kanskje vært problematisk for noen at vi ikke har funnet de såkalte «monsters in the models», altså bevis på at klimaet med kunstige skyer blir så forferdelig at det ikke er verdt å tenke på.

– Klimafiksingen kan bli positiv for noen og negativ for noen andre. Kanskje sikrer vi at folk i tropene kan fortsette å dyrke mat, mens øyene i Stillehavet fortsatt vil forsvinne i havet.

2017: Forskning på klimafiksing skyter fart

Etter tre år og (minst) 20 forskningsartikler er EXPECT-prosjektet snart ferdig. Da vil det ikke være norske prosjekter som fokuserer på de kunstige skyene.

For Helene Muri er det likevel ikke slutt. Ute i verden kan 2017 bli et år i klimafiksingens tegn og Muri vil ikke stå på sidelinjen.

– Jeg kommer til å fortsette å jobbe på fritiden min. Forskning er en livsstil og ikke et yrke. Forskere holder på sånn, det er ikke en normal A4-jobb å være klimaforsker.

I februar startet Carnegie Council arbeidet med å utvikle etterlengtede regler for forskning på de kunstige skyene. Det «haster» å få rammeverket på plass, sier de på nettsiden sin. De neste månedene skal også tre store internasjonale konferanser om klimafiksing og geoengineering arrangeres.

Kanskje bestemmer verden seg etter hvert for at kunstige skyer er en dårlig idé. At skyene vil gi flere problemer enn de løser. Men kanskje går det også den andre veien? Og i ytterste konsekvens: Kanskje brer et gråhvitt teppe av støvskyer seg rundt kloden om noen tiår?

I så fall kan ikke Norge velge å stå utenfor, for været bryr seg ikke om landegrenser.

Med de kunstige skyene er det alle eller ingen.

Oversikt geoengineering

De høye STØVSKYENE kan oppstår naturlig ved vulkanutbrudd - eller de kan lages ved hjelp av ballonger (med "sugerør ned til bakken") som slipper ut partikler. MARINE SKYER: Disse ligger lavere over havet, blir mer lokale og gir ikke et like tett teppe som støvskyene.

Foto: Wikimedia Commons