Uten Larius - intet liv – Yr

Bak en stor dataskjerm på et skrivebord fullt av papirer, sitter en mann i starten av 40-årene. Jeg heter Larius, sier han, og strekker frem hånden for å hilse.

Uten drivstoff stopper Tasiilaq

Larius er sjefen på tankstasjonen i Tasiilaq på østkysten av Grønland. I byen er det kun én bensinstasjon, og den leverer all bensin og diesel i byen.

Det vil si bensin og diesel til snøskutere, biler, båter og oppvarming av hus.

– I Arktis er bensin og diesel som blodet som flyter i årene våre., sier Larius.

Han viser til at uten drivstoff kan ikke fangerne dra ut og fange, husene ville vært kalde og el-verket vil ikke kunne produserestrøm. Uten drivstoff stopper rett og slett den menneskelige aktiviteten i Arktis.

Ikke akkurat pratesyk

Larius har vokst opp i Tasiilaq. Jeg spør om han kan merke noen forandringer i klimaet siden den gang han var ung.

Han ser på meg og nikker. Jeg venter på et svar, men han bare fortsetter å nikke.

Tilslutt spør jeg hvilke forandringer han kan merke. Det er mange, sier han, og nå er det min tur til å nikke.

Jeg fortsetter å nikke helt til han tilslutt åpner munnen og begynner å snakke igjen.

Borte på 15 år

– Den lille breen der, sier han og peker ut vinduet på et snøfelt som ligger langt oppe i fjellsiden.

– Før pleide vi å kjøre snøskuter langt opp fjellsiden. Der er det veldig bratt, og det var spennende. Som du selv ser, er det nå klipper under breen, og nå er det ikke lengre mulig å kjøre opp på dit.

Han sier at hele det området er blitt snøfritt de siste 15 årene.

– Merker du noen andre tegn på klimaforandringen, spør jeg.

Han begynner å nikke igjen, og jeg begynner også å nikke, mens jeg venter på svaret hans.

Leser klimaet i regnskapet

– Her på tankstasjonen ser vi det hele. I høst var det riktig dårlig vær, og vi solgte ikke noe bensin til jollene. Ingen turte dra ut og seile siden det var stormvær.

– Så kom vinteren. Da var det en periode hvor det var virkelig kaldt, mye kaldere enn det pleier å være. Da solgte vi mye diesel til oppvarming av husene. Og så kom våren, og i år kom den fort. Da skulle alle ut å seile, og vi solgte masse bensin.

– Så svaret på spørsmålet ditt er ja. Det kan du selv lese i regnskapet vårt om du ønsker, nikker Larius.

Jeg forstår at klimaforandringen er noe denne reflekterte mannen har et bevisst forhold til, og jeg spør om han opplever klimaforandringen som noe bra eller dårlig.

Flegmatisk

Han ser på meg så begynner han igjen å nikke. Jeg lurer på om dette betyr dette ja eller nei, så jeg begynner også å nikke.

Etter noe som jeg oppfatter som en lang stillhet åpner han munnen, og jeg tenker at nå kommer svaret, men der tok jeg feil.

Han lukker munnen igjen og fortsetter å nikke.Tilslutt begynner han å snakke.

Ingen vet

– Dere snakker så mye om klimaforandringen. Om det er bra eller dårlig er det ingen som vet. At det er noe som skjer i naturen er helt klart, og det må vi grønlendere, som alle andre mennesker på jorden, tilpasse oss.

– Vi grønlendere har gått gjennom så mange forandringer de siste 100 år. For noen få generasjoner siden bodde vi i jordhytter. Nå ser vi på dvd-filmer og er på internettet. Dette vil for oss være enda en forandring. Siden grønlenderene alltid har vært flinke til å tilpasse oss vil nok også klare dette, nikker han rolig.

– Om det blir bra eller dårlig vet ingen, men jeg vil tro at det blir litt bra og litt dårlig, akkurat som alle de andre forandringene vi har vært gjennom. Verden er jo ikke sort eller hvit, sier Larius.

Nå begynner også jeg å nikke mens jeg tenker over det han har sagt. Jeg blir sittende ute å si et ord. Han bryter inn i tankerekken min og sier:

– Nå må jeg gå. Takk for at du ville høre på meg.

Vi går ut døren sammen og han legger til:

– Vi sees, byen er jo ikke så stor, og jeg kommer til å forbli her uavhengig av den klimaforandringen alle snakker så mye om.

Jeg hilser farvel, og han klyver inn i en stor firehjulstrekker og forsvinner opp den støvete grusveien.