Endelig, tenker Pål Brekke. Endelig kan ildkula på himmelen få vise hva den duger til: For mens vi varmer opp klimaet med CO₂-utslipp har sola muligens andre planer. Den kan nemlig være i ferd med å kjøle ned jorda.
Hvem som er sterkest, «kald» sol eller «varm» CO₂, gjenstår å se.
Spør du flertallet av forskere har sola oddsene mot seg.
Solforsker Pål Brekke ved Norsk Romsenter er blant dem som likevel holder en knapp på sola. I en årrekke har han og andre sett signaler på at aktiviteten til vår uunnværlige varmekilde går ned.
Dersom trenden fortsetter kan de neste tiårene bli en sannhetens «time». – Om nå dette skulle skje vil naturen gjøre et meget interessant eksperiment for oss, sier Brekke.
Solflekkene forsvinner
Det er solflekker og solas magnetfelt det handler om. Svarte flekker på solas overflate som hobbyastronomene blant oss gjerne følger fra dag til dag. Flekkene kommer og går, de er kaldere enn resten av Solas overflate, men i utkanten av flekkene er det likevel usedvanlig varmt. Dette varme feltet veier mer enn nok opp for mindre stråling fra selve flekken.
Bildet under er fra Ørsta i juli 2010 og er tatt med teleskop med påmontert solfilter. Klokken 11 på solskiva ser du en solflekk. Når solflekkaktiviteten er høy vil det være mange slike svarte felter på sola.
De siste årene har sola fått stadig færre slike flekker og magnetfeltet i dem blir også svakere. Mye tyder på at nivået i inneværende solsyklus vil være det laveste siden målingene startet i 1755.
Innen midten av dette århundret kan sola nærmest gå i dvale, ifølge prognoser. Solflekkaktiviteten kan bli lik null. Sannsynligheten for at noe slikt skjer kan være på mellom 20 og 30 prosent.
Sist sola gikk inn i et minimum, for rundt 400 år siden, opplevde vi Den lille istid.
«Den lille istid» gav uår i Norge
Vinterstormene raste, breene vokste, store hav og elver frøs til is. Avlingene slo feil og folk sultet. Under Den lille istid var det tøffe værforhold mange steder på kloden, men kanskje særlig her nord i Europa.
I Jostedalen spiste Nigardsbreen seg frem og tok med seg gårdene Mjølver og Nigard på sin ferd. Lenger nord måtte gården Storsteinsøyra gi tapt for Engabreen. På Vestlandet pøste regnet ned og elvene flommet over - mens fjellet druknet i snø.
Fortvilte bønder skrev brev til kongen i København og fortalte at de ikke klarte å betale skatt. Uvær og isbreer tok livsgrunnlaget fra dem. Disse brevene er i dag gode bevis på det ugjestmilde klimaet som herjet under Den lille istid.
I denne perioden gikk sola gjennom en ekstremt rolig fase, kalt Maunder Minimum (1645-1715), hvor solflekkene tilsynelatende forsvant fullstendig. Dette var ifølge eksperter en hovedgrunn til det urolige og kalde været. I tillegg fikk flere vulkaner utbrudd og pøste enorme mengder støv og gasser opp i atmosfæren. Det hindret solinnstråling og gav dermed enda lavere temperaturer.
Ett av bevisene på den lave solaktiviteten under Maunder Minimum er at det ikke finnes observasjoner av nordlys fra perioden. Solflekkene er selve forutsetningen for nordlyset.
Dikteren Petter Dass (1647–1707) beskrev den nordnorske naturen i detalj, men nevnte aldri nordlyset med et eneste ord.
Må ikke forveksles med de store istidene
Det som skjer med sola akkurat nå, minner om det som skjedde da Den lille istid ble innledet for 400 år siden: sola trapper sakte, men sikkert ned.
– Ja, det kan faktisk skje at vi får oppleve en ny liten istid. Vi kan i så fall få flere kjølige vårer og somre, slik vi har opplevd i år, sier bre- og klimaforsker Atle Nesje ved Bjerknessenteret. Han har fortidsklima og istider som spesialfelt.
Andre forskere har pekt på de iskalde vintrene i 2009/10 og 2010/11, og mener disse allerede kan være et tegn på den lave solaktiviteten.
En ny liten istid vil preges av at breene slutter å smelte, og kanskje legger de også på seg – gitt at vi får snørike vintre og kjølige somre, forklarer Nesje.
Den lille istid må ikke forveksles med de store istidene – som var forårsaket av andre ting enn solflekkaktivitet, presiserer forskeren.
– Det er veldig stor forskjell. Under Den lille istiden var breene to til fire kilometer lengre enn i dag. Under de store istidene var hele kontinentet dekket av is.
I bildealbumet under kan du grafer som viser hvordan solflekkaktiviteten har variert - og du kan se nærbilder av solflekker:
Istid hett samtaleemne i England
Akkurat nå er en ny liten istid tema i britiske medier. Grunnen er en fersk rapport i Nature Communications, skrevet blant annet av britiske forskere, som vurderer konsekvensene av et nytt solflekkminimum. De tror konsekvensene blir små, globalt sett, men at vi vil merke dem best her i nord:
Et nytt solminimum kan kjøle ned kloden med bare 0,1 grad celsius, men Nord-Europa og østlige deler av Amerika kan få en nedkjøling på 0,8 grader celsius.
Forklaringen er at mindre stråling kan skape en kjedereaksjon i stratosfæren som til slutt påvirker den såkalte NAO-en: Et klimafenomen som styrer været på begge sider av Atlanterhavet (se faktaboks).
– Det er anerkjente forskere som står bak rapporten, sier Rasmus Benestad fra Meteorologisk institutt. Han har forsket på både sol og NAO og har tiltro til funnene. Også andre studier viser sammenheng mellom solaktivitet og NAO, sier han.
Men – å se inn i framtida er en krevende øvelse.
– De har ikke gjort nok beregninger for å få et resultat som er overbevisende statistisk sett. Problemet er at det trengs mye regnekraft for å gjøre slike eksperimenter som de beskriver, sier Benestad.
– Sola kan ikke redde oss fra global oppvarming
Om vi ser på kloden under ett vil ikke lav solflekkaktivitet ha særlig betydning, sier ekspertene.
I den nye Nature-rapporten kommer det frem at et nytt solflekkminimum kun vil forsinke den globale oppvarmingen med rundt to år.
– Selv om det blir et Maunder Minimum vil det ikke kunne bekjempe global oppvarming. Sola kommer ikke til å redde oss, sier Sarah Ineson, førsteforfatter på studien, til avisa The Guardian. Med andre ord: Effekten av CO₂ vil være mye kraftigere enn bidraget fra sola.
Beregninger fra FNs klimapanel viser det samme: At sola har hatt forsvinnende liten innvirkning på klimaet de siste hundre årene, sammenlignet med effektene som drivhusgassene har hatt.
Kan bli sannhetens «time»
I løpet av de neste tiårene kan vi få nye svar. For hvem har rett? Det store flertallet som mener at sola kun har begrenset innvirkning på klima eller mindretallet som mener at sola sitter i førersetet?
Rasmus Benestad og Atle Nesje tilhører førstnevnte gruppe, men er likevel spente på hva sola kan finne på.
– Nå har vi en mulighet til å teste virkningene som lav solaktivitet har på klimasystemet, sier Nesje.
Pål Brekke er skeptisk til at et nytt solflekkminimum kun vil gi marginale effekter på global temperatur.
– Dette var tidligere vanskelig når både utslipp av klimagasser økte samtidig som solaktiviteten økte, sier solforskeren og legger til at temperaturen har økt lite de siste 20 årene.
– Om temperaturen starter å øke igjen, samtidig som sola blir svakere, er det klart sola bidrar lite. Dersom temperaturen fortsetter å flate ut eller til og med gå ned betyr det at Sola sannsynligvis bidrar mye mer enn det klimamodellene har tatt inn over seg.
– Men sola kan selvfølgelig ombestemme seg og øke på igjen. Det er stor usikkerhet. Vi vet nok mye mer etter at vi har vært gjennom neste syklus, avslutter Brekke.